Selected books from University of Agder

Drabløs, Per Elias (2015). The quest for the melodic electric bass: From Jamerson to Spenner. UK: Ashgate.

The double bass — the preferred bass instrument in popular music during the 1960s — was challenged and subsequently superseded by the advent of a new electric bass instrument. From the mid-1960s and throughout the 1970s, a melismatic and inconsistent approach towards the bass role ensued, which contributed to a major change in how the electric bass was used in performance and perceived in the sonic landscape of mainstream popular music. Investigating the performance practice of the new, melodic role of the electric bass as it appeared (and disappeared) in the 1960s and 1970s, the book turns to the number one songs of the American Billboard Hot 100 charts between 1951 and 1982 as a prime source. Through interviews with players from this era, numerous transcriptions - elaborations of twenty bass related features - are presented. These are juxtaposed with a critical study of four key players, who provide the case-studies for examining the performance practice of the melodic electric bass. This highly original book will be of interest not only to bass players, but also to popular musicologists looking for a way to instigate methodological and theoretical discussions on how to develop popular music analysis.

Farstad, Per Kjetil (2014). Pinsemusikken: En undersøkelse av norsk pinsebevegelses sang- og musikkliv 1907 til 2013. Norge: Portal forlag.

Pinsebevegelsen i Norge omfattes av 303 menigheter og rundt 39000 medlemmer. Bevegelsen ble startet av metodisten Thomas Ball Barratt (1862-1940) i 1907.

Sangen og musikken var viktig alt fra bevegelsens første tid og skulle være et middel til både oppbyggelse og evangelisering. Den personlige opplevelsen var et kjennetegn, med de åndelige nådegavene og tunge- talen som de fremste symbol på dette. Den friske musikken var både framtredende og viktig og understreket følelsene. Gleden var påtagelig, og tekstene var enkle, frie, påvirket av pinsevekkelsen og mer forståelige for mannen i gata.

De vanligste musikkaktivitetene har vært menighetskor, strengemusikk, solosangere, duetter, trioer, kvartetter, blandet kor og mannskor, ungdomskor, barnekor, juniorkor, gospelkor, frittstående grupper og lovsangsgrupper. Vi finner sangere og musikere fra pinsebevegelsen på platerullene alt fra 1930-tallet. På 1950-tallet fikk duettsangen gjennomslag. Filadelfiaforlaget startet eget plateselskap, Klango (1959-1991, etterfulgt av Rex, 1991-2001).

På1940-tallet etterlyses for første gang en bedre sang og musikkopp- læring i pinsemenighetene. På 1950-tallet ble det hevdet at sanger ikke måtte være underholdende, de måtte ikke fordunkle tekstens budskap, og melodien måtte alltid tjene ordene. På 1980-tallet understrekes det at sangen og musikken kun skal være et supplement til forkynnelsen. Sangen måtte ikke ha en for dominerende rolle.

På 1980-tallet kommer også diskusjon om demoninspirert musikk: Hvilken ånd var det som inspirerte den moderne kristenrockmusikken? Man mente at rock and roll-stilen undergravde moralen. Andre mente at det var naturlig for rockemusikere å bruke rockestilen som uttrykksform også etter sin omvendelse. Musikken måtte imidlertid aldri ta oppmerksomheten vekk fra teksten.

På 1990-tallet fikk den moderne lovsangen fotfeste i menighetene. De nye lovsangene handlet mer enn før om en sterk personlig involvering. At tekstene endret seg og musikkstilen ble fornyet på samme tid, fikk forskjellige konsekvenser blant de kristne.

Uttrykksmåtene har endret seg radikalt de siste 25 år. Normene er endret for å kunne romme nye uttrykk, stiler og måter å kommunisere på, nettopp med tanke på å nå ut til flere med evangeliet. Bruk av dans, drama, teater, film, effekter, moderne musikk og så videre er ikke lenger fremmede elementer i pinsemenighetene. Kristus blir forkynt i alle fall, har nok vært parolen som har roet de fleste bekymrede og skeptiske.

Tønsberg, Knut (2013). Akademiseringen av jazz, pop og rock – En dannelsesreise. Norge: Akademika forlag.

Hvordan gikk det til at jazz-pop-rock-sjangrene fikk en plass ved de klassiske musikkonservatoriene i Norge? Dette er tema i boka Akademiseringen av jazz, pop og rock - en dannelsesreise. Her beskriver og analyserer forfatteren prosessen med etablering av populærmusikkutdanning ved de klassiske musikkonservatoriene i Norge - fra jazzbaserte seminarer til doktorgradsprogram i populærmusikk. Med akademiseringen av jazzen i USA som bakteppe gis det et bilde av en spesiell musikkhistorisk epoke i Norge, som omfatter de 25 årene fra etableringen av jazzlinja i Trondheim i 1979 til opptaket av fire jazzstudenter ved Griegakademiet i Bergen i 2004. Boka er aktuell for alle musikkinteresserte, men den henvender seg spesielt til forskere og undervisere innenfor høyere musikkutdanning.

Rauhut, Michael (2016). Ein Klang – zwei Welten. Blues im geteilten Deutschland, 1945 bis 1990. Tyskland: Transcript.

Der Blues wird gern auf eine Handvoll Klischees und zwölf Takte reduziert. Doch tatsächlich verbergen sich hinter der scheinbar standardisierten Klangoberfläche mannigfaltige Formen des kulturellen Gebrauchs. Mittels umfangreicher Archivrecherchen illustriert Michael Rauhuts Vergleich der Entwicklung des Blues in Ost- und Westdeutschland, wie soziale und politische Verhältnisse den Sinn von Musik formen. Rauhuts Analyse zeigt: Wenn auch die Sounds weltweit gültigen Mustern folgen und kaum Unterschiede erkennen lassen, sind doch die Bedeutungszusammenhänge, in denen sich der Blues realisiert, durchaus verschieden. Die Studie bietet ein kultur- und musikgeschichtliches Resümee und leistet einen Beitrag zur Globalisierungsdebatte.

(People like to reduce the blues to a handful of clichés and twelve bars. But in actual fact, behind the seemingly standardized surface of the sound, manifold forms of cultural use are concealed. Using extensive archival research, Michael Rauhut's comparison of the development of the blues in East and West Germany illustrates how social and political relations form the meaning of music. It shows that even if the sounds follow globally valid models and differences can barely be recognized, the contexts of meaning in which the blues is employed are thoroughly different. This study offers not just a historical summary of the blues, it also provides a contribution to the debate around globalization.)

Dybo, Tor (2013). Representasjonsformer i jazz- og populærmusikkanalyse. Norge: Fagbokforlaget.

Hvordan kan forskere beskrive og analysere jazz- og populærmusikk? Boken omhandler flere aktuelle forskningsspørsmål innenfor musikkvitenskapelig teori og metode og viser hvordan disse aktualiseres i jazz- og populærmusikkanalyse. Forfatteren presenterer eksisterende vitenskapelige modeller og undersøkelser sammen med egne casestudier. Hvordan representere analytisk jazz- og populærmusikk som skapes på scene og i studio? Dette har forfatteren til hensikt å synliggjøre i denne boken. Boken henvender seg primært til masterstudenter, ph.d-kandidater og forskere på feltet.